DET FINNES HJELP

for mennesker med rusavhengighet og andre livskontrollerende problemer.
Gi ting, tid eller penger
Meny
Frivillig arbeid
Jan Dørum er en surviver.
Leiv Holstad
Pål Kr. Helmersen
Bli Frivillig!
Frivillig arbeid

Mange av de ansatte gjør en innsats langt ut over normal arbeidstid, så også de bidrar med ulønnet arbeid, men i tillegg til de pr dags dato ca. 35 ansatte i Maritastiftelsen, har vi ca. 150 medarbeidere som deltar ulønnet med ulike former for frivillig arbeid. Disse er noe av hemmeligheten bak de gode resultatene arbeidet har!

Du kan delta som frivillig medarbeider i følgende avdelinger:
– Maritakafeen, Oslo
– Maritas Fengselsarbeid 
– Marita brukthandel Markveien
– Marita brukthandel Mjøndalen
– Marita Ungs musikkversted og kafé
– Marita Bo (som ansvarsperson)
– Marita Women

Vi har en todelt visjon for arbeidet vårt:
I tillegg til å møte målgruppenes mange behov, ønsker vi å dyktiggjøre de som er med på å gjøre denne jobben. Opplæringsmetoden er primært læring gjennom modellering. I Maritakaféen og i fengselsarbeidet gjør vi dette ganske enkelt ved å sette en ny og uerfaren medarbeider sammen med en erfaren. Ved å se og høre, kommer læringen mye fortere enn ved teoretisk undervisning. Vi har et bredt samarbeid med flere høyskoler hvor vi gir praksis til deres elever ved Maritakaféen og i andre av våre avdelinger.

Mange av våre frivillige medarbeidere er skoleelever, som i tillegg til å utdanne seg, skaffer seg verdifull erfaring og ikke minst er med på å bidra til positiv endring hos mennesker som av ulike årsaker sliter med livet sitt. Men vi har også medarbeidere som for lenge siden er ferdig med utdannelsen. Vår eldste fengselsmedarbeider er ei herlig dame på over 80 år!

Kontakt oss dersom du er interessert i å bli frivillig medarbeider og å finne ut mer om dette.

Send SMS "frivillig" til 2160 så tar vi kontakt.

ANDRE MÅTER Å BIDRA PÅ:
– Vi tar gjerne i mot brukt og nytt tøy (Bukser, gensere, jakker, undertøy, fottøy, soveposer, etc..)
– Det er behov for sponsorer som kan bidra med:
> Mat eller andre varer (sukker, kanel, saft, kaffe, kakao, te, vaskemidler, kluter, etc..)
> Aktiviteter på dagtid som vi kan ta med kafébesøkende på (Kino, bowling, go-cart e.l.).

 

Frivillig arbeid
Jan Dørum er en surviver.

Jan Dørum er en surviver. Han opplevde at begge brødrene hans døde av overdoser og overlevde så vidt selv mange overdoser. Hans sterke livshistorie, unike evner til å kommunisere, kombinert med førstehåndskunnskap om ulike rusmidler, gjør han til en meget godt egnet foredragsholder på skoler. Vi har fått mange tilbakemeldinger som bekrefter dette.

I tillegg til å drive forebyggende informasjon på skoler, er Jan en ettertraktet forkynner i kirker og menigheter. Han er kanskje en av dem som har holdt foredrag til flest konfirmanter i Norge. Tilbakemeldingene herfra er også veldig gode. Han har også besøkt mange menigheter over det ganske land hvor han har undervist til stor inspirasjon og glede for tilhørerne. Mange såkalte stand-up artister kunne hatt mye å lære av å se og høre Jan!

Det er forskjell, både i form og innhold å kommunisere på en skole og i en kirke/menighet, men Jan mestrer dette uten problemer. Mange kirker, menigheter og andre organisasjoner har en viss peiling på hva Maritastiftelsen gjør for å forebygge rus. kriminalitet, menneskehandel, og lignende, men kunnskapen er ofte begrenset. Derfor vil vi gjerne tilby din organisasjon et besøk av Jan. Ta gjerne kontakt med oss dersom dette er aktuelt for din bedrift, menighet eller i en annen sammenheng. Vi i Maritastiftelsen er stolte av å kunne anbefale Jan som foredragsholder eller som predikant til alle som måtte ønske et besøk av han.

Kontaktinfo:
Jan Dørum
Holstsgate 6, 0473 Oslo

tlf +47 938 58 851
epost: jan@marita.no
hjemmeside:  www.jan-dorum.com

Leiv Holstad

I dag er Leiv Holstad familiefar og leder for Maritastiftelsen, som driver arbeid for rusmisbrukere i Norge, Russland, Hviterussland, Serbia, Slovenia, Makedonia, Island og Danmark. Det har ikke alltid vært slik. For de som ikke kjenner Leiv, vil dialekten røpe at han er nordfra. Han forteller oss litt fra barne- og ungdomsår i Nord-Norge, og vi får høre at han tidlig var opptatt av de store spørsmålene i tilværelsen:

– Allerede i 11-12-årsalderen hadde jeg bevisste tanker om evigheten og døden. En stjerneklar vinternatt mens nordlyset skinte slik som det bare kan gjøre i Nord-Norge, stirret jeg ut i uendeligheten mens jeg tenkte: Hvor stopper det? Finnes det ingen slutt på universet? Er det et slags tak noe sted? I så fall, hva skjuler seg bak taket? Disse tankene var spennende, men også litt skremmende. Jeg prøvde å skyve dem fra meg, men de kom stadig tilbake med nye spørsmål: – Hva er meningen med livet? Hvorfor ble jeg egentlig født, og hva vil skje når jeg dør? Når jeg så på hvordan de voksne levde sine liv, bestemte jeg meg for at «sånn skal aldri jeg bli!»

Lev farlig, dø ung og bli et vakkert lik
Jeg husker at min tålmodige lærerinne på Mo folkeskole en gang formante meg: «Du må satse på en utdannelse, Leiv! Du har så gode evner.» Jeg tenkte: Hva skal jeg med en utdannelse? Verden er uansett på vei til helvete, ja, for mange av sine beboere er den allerede et helvete av krig, undertrykkelse og hungersnød. Jeg opplevde at livet på planeten jorden var meningsløst. Det plaget meg at tilsynelatende ingen andre var opptatt av disse spørsmålene. Slik jeg så det besto livet kun av 70 til 80 mer eller mindre kjipe år som ville ende i et svart høl i jorda. Dersom disse årene var alt man kunne håpe på, bestemte jeg meg for å gjøre dem så spennende som mulig. Derfor trosset jeg min velmenende lærerinnes gode råd og sluttet på skolen allerede som 14-åring.
Det Leiv husker best fra denne tiden er at han gjorde en masse innbrudd og slåss mye.

– Mottoet mitt den gang var: «Lev farlig, dø ung og bli et vakkert lik». Jeg syntes jeg var skikkelig tøff. Til tross for min unge alder, drakk jeg også en del alkohol, spesielt i helgene. Rett før jeg fylte 15, mønstret jeg på skoleskipet M/Y Gann i Stavanger. Jeg holdt på å bli sendt hjem på grunn av fyll og slagsmål, men fikk avgangsvitnemålet med et nødskrik. Etter tiden på skoleskipet mønstret jeg på en båt som gikk i innenriksfart mellom Bergen og Sandane mens jeg ventet på å bli gammel nok til å dra ut av landet. Man måtte nemlig være 16 år for å få lov til å seile i utenriksfart, som var mitt store mål i livet

Ungdomsfylla i Norge har mange stiftet bekjentskap med, uten at de dermed blir verken narkomane eller alkoholikere. Hva var årsaken til at du selv endte opp som sprøytenarkoman?

– Det var nok flere bakenforliggende hendelser som var med på å skyve meg i denne retningen, men først og fremst skyldtes det at jeg tok en rekke feilaktige valg. I min første havn «uttaskjærs», i Bahrain i Den persiske gulf, røyka jeg hasj for første gang. Denne rusen var annerledes enn å være full på alkohol. I stedet for å bli utadvendt og aggressiv, opplevde jeg en følelse av stillhet og fred. Dette var åpenbart hva jeg lengtet etter!

Make love, not war
– Min tid som sjømann tok snart slutt, men det gjorde ikke hasjrøykingen. Derfor ble jeg ganske snart fast inventar i Slottsparken i Oslo sammen med en del andre såkalte hippier. Vi gjorde peace-tegnet og snakket om «make love – not war», slik som man skulle dersom man var en vaskeekte hippie. Jeg mente at om jeg bare kunne få alle til å røyke hasj, ville det garantert bli fred i verden.

I denne perioden opplevde Leiv endelig å ha funnet harmoni og mening med livet sitt, men det skulle snart vise seg at det var en bakside av medaljen. Hasjrusen var ikke like spennende som i begynnelsen. I tillegg begynte han å føle seg mer og mer nervøs når han ikke hadde hasj i kroppen. Han begynte også å få noen lettere anfall av angst og forfølgelsesvanvidd, og den velkjente følelsen av meningsløshet ble enda mer påtagelig. Det var på denne tiden Leiv prøvde LSD for første gang.


 

Kontaktinfo:
Leiv O. Holstad
Maritastiftelsen
Holstsgate 6, 0473 Oslo

Tlf kontor: 22 04 54 00
Tlf mobil: 909 67 363
E-post: leiv@marita.no

Les mer i Leivs hjørne

Pål Kr. Helmersen

Pål Kr. Helmersen er utdannet pastor og studerer til master i praktisk teologi ved Ansgarskolen i Kristiansand. Han har studert pentekostal teologi ved Det Teologiske Menighetsfakultet i Oslo, har mangeårig erfaring som gatemisjonær og som ungdomspastor i Misjonsforbundet og Pinsebevegelsen. Han er i dag engasjert i Familiekirken Mandal og forkynner i mange ulike sammenhenger. Pål har jobbet i politiet med forebyggende arbeid og vært mye brukt som foredragsholder i mer enn 20 år. Pål er personlig et vitne om at det går an å stå oppreist og rusfri og bruker sin fortid aktivt i det forebyggende arbeidet. Han har også jobbet som redaksjonell konsulent for Bibelforlaget i forbindelse med produksjon av Bibelen-Guds Ord, studieutgave og som redaktør og oversetter for StudentBibelen - Apps for livet. Pål ble enkemann i 2010 og har siden vært alenepappa for fire barn fra 14 til 23 år. Han er bosatt i Mandal.

Pål er en dyktig kommunikator og historieforteller som på en unik måte evner å engasjere både unge og eldre med sitt sterke vitnesbyrd. Han fremstår som et levende eksempel på at det går an å bli fri og gjenopprettet etter et liv preget av overgrep, rus og traumer. Påls historie er et bevis på at det er håp for alle.

Vi er glade for å kunne tilby besøk av Pål som forkynner eller foredragsholder til din organisasjon, skole eller kirke/menighet. Han deler gjerne sin historie, underviser om ulike rusmidler, inspirerer og motiverer til gode valg og informerer om Maritastiftelsens arbeid mot rus, kriminalitet, menneskehandel og lignende.

 

Kontaktinfo:

Pål Kr. Helmersen

tlf: +47 958 54 351

E-post: pal@marita.no

Bli Frivillig!

Kan du tenke deg å bidra til at mennesker får utdanning, et verdig liv, mat på bordet og tak over hodet? At menneskerettigheter blir overholdt og mennesker får fremtidstro?

Vi i Maritastiftelsen og Erikshjälpen arbeider for nettopp dette. Sammen åpner vi en stor Second Hand og Kafé i fine lokaler (2000 m2) på Ensjø i Oslo for at mennesker både i Norge og verden for øvrig ikke skal stå alene i denne kampen.

Hvordan fungerer det? tenker du. Gjennom butikken skal mennesker med ulike utfordringer få arbeidstrening og alt overskuddet fra butikken går til Maritastiftelsens og Erikshjälpens arbeid. Og det er her du kommer inn. For at vi skal kunne gjøre det vi drømmer om, inviterer vi deg inn til å dele drømmen vår, til å bidra med din tid og dine talenter og kvaliteter for at vi skal se verden bli et bedre sted for alle.

Vi trenger 100 frivillige medarbeidere som gir 3-6 timer pr. uke i frivillig innsats.Som frivillig er det mange ting du kan bidra med. La oss gi deg et lite innblikk:

  • Transport av varer

  • Parkeringsvakter

  • Varemottak/lagermedarbeider

  • Kundebehandling i butikk

  • Varepåfylling

  • Prising

  • Sortering av varer

  • Kafé og oppvask

  • Vaffelsteking

  • Vasking og rydding

  • Administrative oppgaver

Hva kan vi tilby? I tillegg til det vi har snakka om tror vi du kan få noen nye venner, et møte- sted hvor du får treffe nye mennesker som du kanskje ikke hadde fått gleden av å bli kjent med andre steder, og et fellesskap som antakeligvis ikke ligner noe annet du har opplevd.

Syns du dette høres interessant og spennende ut?

 

Bli Frivillig!

frivillig@mesecondhand.no

www.mesecondhand.no


Du kan også nå oss på telefon 408 22 945, eller komme innom å snakke med oss i Gladengveien 12.

Vi trenger mange frivillige umiddelbart.

Arbeidstid avtales med hver enkelt medarbeider (vanligvis 3-6 timer pr.uke) innenfor disse tidsrammene:

Mandag, onsdag og fredag: 8.30 - 16.00

Tirsdag og torsdag : 8.30 - 18.30

Lørdag : 10.30 - 15.30

La oss gjøre dette sammen!

Bli Frivillig!

 

 

 

Sebastian Stakset til Oslo
Les mer
Medarbeideren - Anders Olsen Søyseth
Les mer
Et godt sted å vokse som menneske  
Les mer
Stig Morten
Les mer
Medarbeidersamling!
Les mer
Sebastian Stakset til Oslo

De tre siste dagene av august kommer Sebastian Stakset til Oslo. 

Onsdag 29. august har han et møte i Ullersmo Landsfengsel sammen med Maritastiftelsen. Torsdag 30. august blir det møte i Jesus Church (Markus kirke på St.Hanshaugen), og på fredag den 31. august blir det møte i OKS (Romerrikskirken) på Kjeller. Flere andre Oslomenigheter deltar i arrangementet.

Sebastian er mest kjent i Sverige for sin fortid i hiphopgruppen Kartellen og for sin radikale omvendelse. Livet hans var preget av misbruk og hard kriminalitet. Han ble bl.a. dømt for å ha truet Jimmie Åkesson, leder i Sverigedemokraterne, på livet. Hans omvendelse førte til at han stod offentlig fram og ba om tilgivelse overfor både myndighetspersoner og politi. Han forlot Kartellen og erkjente at hans musikk hadde vært med å skape et dårlig forbilde for ungdommene.

Han bestemte seg for å bli en kristen i 2013. Det ble en kamp på tre år der det gamle livet fortsatt preget ham. Krig mellom mørke og lys. I 2016 skjedde det noe med ham: "- Jag bestämde mig: Jag och mina sätt skulle dö. Kristus skulle få leva i mig! Det var det bästa beslut jag någonsin tagit. Jag kastade ut det gamla diskvattnet och lät Jesus fylla mig med Levande Vatten. Resultaten överträffade mina vildaste fantasier."

Mange mennesker har møtt Gud og fått et forandret liv gjennom Sebastians historie og sang.

 

Vårt håp er at det samme vil skje her i Oslo. Benytt denne muligheten til å ta med deg noen som trenger å høre Sebastians historie, men kom tidlig, da det sannsynligvis kommer til å bli trangt om plassen.

 

Torsdag 30.august kl.19.00: Markus Kirke 

Fredag 31.auagust kl 19.15: Romerikskirken

Medarbeideren - Anders Olsen Søyseth
Anders Olsen Søyseth er en lun type, også på telefonen. Vi har avtalt en samtale for å snakke om han og hans rolle i Maritastiftelsen, og han begynner rolig med å fortelle når det hele startet.

Tekst: Michelle Kapstad 

Foto: Maritastiftelsen/Kristin Svorte 

 

– Min første dag var i november i 1998. Jeg ble ikke ansatt så tidlig da, for det begynte faktisk gjennom siviltjenesten. 

Jeg blir nysgjerrig på hvorfor han valgte akkurat Maritastiftelsen å tjenestegjøre i, og han begynner i herdig å fortelle om hvordan det gikk til. 

– Før man trapper opp på kontoret på Dillingøy skal man egentlig ha ordnet en avtale med en spesifikk organisasjon. Det hadde ikke jeg da.. Jeg hadde fått MaritaNytt i posten en del år og fikk jo med meg mye om både Maritakafeen og andre ting Marita gjorde. Da jeg sto på kontoret i Moss spurte jeg om de kunne ringe til Maritastiftelsen for meg. Heldigvis hadde de nummeret og de fikk snakket med Dag Jacobsen, som var administrasjonsleder den gangen. Dag hadde sagt at han ikke var spesielt positiv til å ansette en vilt fremmed, og at dette måtte ordnes gjennom de vanlige prosedyrene. Det var helt til han skjønte at vi hadde en felles bekjent. Etter en samtale med denne felles bekjente, der han gikk god for meg, er resten historie. Det var litt flaks, eller så var det Gud, som gjorde at jeg landet akkurat her. 

 

KONTRASTENE  

20 år senere jobber Anders som avdelingsleder i Maritakafeen. Siden 1996 har dette vært et sted der rusavhengige og prostituerte har kunnet komme som de er. Kafeen kan virke som kafeer flest, her er det mat og drikke å få i hyggelige lokaler, men historiene som gjestene bærer med seg gir stedet en unik atmosfære. Anders beskriver hvordan han opplever Maritakafeen: 

– Ja, altså, det er jo todelt. Det er god stemning med mye humor, og mange av våre faste gjester er store gledespredere. Men alt dette står veldig i kontrast til den tilstanden mange av dem er i og det livet de lever. Her er det en del som har helt åpenbare fysiske og psykiske problemer. De har det tøft, men dette gjenspeiles som regel ikke i stemningen som preger kafeen.  

Anders og medarbeiderne i kafeen er der for å lytte, støtte og gi håp, og for å motivere til veien videre. Og der mange virksomheter motiveres av “gode tall”, er det ikke så sort hvitt her. I fjor hadde kafeen nesten 9000 besøkende, og når det er kun en håndfull som går videre til rehabilitering finner Anders motivasjonen på andre måter. 

– Drivkraften ligger i alle de tilbakemeldingene man får. Jeg får stadig vekk folk som kommer til meg for å fortelle at de er glad for at vi er her, og hvor godt det er å komme hit. Vi får også folk som kommer og vil be sammen. Det er jo sånn at i og med at dette er på kveldstid, er man litt sliten når man først starter her, men man blir alltid oppmuntret og glad av å være her. Til tross for at man ser mye elendighet så ser man mye positivt også. Man får like mye som man gir, og man skjønner at arbeidet betyr noe.  

 

UNDER OVERFLATEN 

Det er tydelig for meg at Anders har en oppriktighet og raushet i møte med de han treffer i kafeen. Og man kommer vel ikke unna å forme gode relasjoner her.  

– Ja, jeg kaller det vennskap, men det blir begrensa til de gangene jeg møter dem her da. Det hender jeg spør åssen det går med folk, i hvert fall hvis jeg ikke har sett dem på en stund, og da svarer de ofte ærlig om at det ikke går så bra. Det blir liksom mindre overfladisk her enn ellers i samfunnet. Også spør de gjerne om mitt liv, de som har kjent meg en stund. For, ja, de har jo store problemer selv, men så bryr de seg faktisk om åssen jeg har det også.  

Det er det ekte og ærlige som gir mening for Anders, det som ligger under overflaten. For han har den evnen til å se mennesker akkurat sånn som de fortjener å bli sett. 

– Jeg tenker ofte på lignelsen om Lazarus fra Bibelen når jeg er sammen med folka her. Til tross for at mange tenkte smått om livet hans, var han en del av Guds rike. Ikke alt er sånn som det ser ut til på overflaten, og jeg liker det perspektivet der. Det som skjer her og de samtalene man har er ganske annerledes enn det man er vant med i kirka. Men her er det folk som virkelig kan være helhjerta, selv når man ikke får det til her i livet, avslutter Anders.  

Et godt sted å vokse som menneske  
I Marita Bo er vi opptatt av å finne de gode ressursene og evnene i folk. Mange har opplevd at livet har vært vanskelig og utrygt, som igjen har ført til at de har funnet lite trygghet i seg selv eller i hjelpeapparatet. Vi ønsker å skape en trygg base og helbredende fellesskap i botilbudet, som kan hjelpe beboerne til å øke sin livsmestring, og kunne møte livets større og mindre utfordringer med håp og mot. Ofte er det nettopp et godt fellesskap som hjelper - en trygg base for å gå inn i det vanskelige. Ha noen som tar følge på en vanskelig vei, og inn i det ubehagelige oppgjøret med det livet man har levd og sine opplevelser - om det er med rus, brutte relasjoner, vanskelige familieforhold, eller psykisk sykdom.  

Foto: Dan Thomas 

Carina har tidligere vært beboer, og bodde på Marita Bo i 3,5 år.  Jeg tar en samtale med henne om hvordan hun opplevde å bo på Marita Bo, hva hun fikk ut av det, og hvordan hun opplevde relasjonen med meg som hennes primærkontakt.  

 

Et trygt og rusfritt fellesskap  

Kanskje du kan begynne med å fortelle om hvorfor du flyttet inn i Marita Bo?  

- Jeg hadde behov for nettverk, fordi jeg hadde bodd tett på mamma som jeg på mange måter hadde omsorg for. Da hun døde, hadde jeg ikke så mange andre igjen. Jeg kom til inntakssamtale, og fikk inntrykk av at det var et trygt sted med gode rammer, uten at det var en institusjon. Hvor viktig fellesskapet faktisk skulle bli skjønte jeg først senere, men der og da var det største målet å få et trygt kollektiv.   

 

Var det noe som ble annerledes enn du tenkte?  

- Det er kanskje litt rart å si, men hvis man ikke har bodd på Marita Bo, så skjønner man ikke hvordan det er. Det er en helt spesiell greie å bo med så mange, på den måten. Jeg ble også positivt overrasket over at det var så hjemmekoselig og så stort. Dagen jeg flyttet inn var det en fellesmiddag, og jeg fikk et ganske forvirrende inntrykk da jeg møtte de andre beboere. Alle hadde så ulik bakgrunn og utfordringer! I ettertid er dette noe av det beste jeg sitter igjen med; et mangfoldig fellesskap. 

 

Botilbud med stor bredde og mangfold   

Vi prøver jo alltid å blande litt problematikk, for at det ikke skal bli for mye av det ene eller det andre, så vi hører flere si det du nevner om forvirring i starten. Hva tenker du er fordelene og ulempene ved det?  

- Jeg hadde jo vært en pårørende for moren min i flere år, så det var ganske interessant å bo med folk som selv hadde hatt rusproblematikk. Det var jo en fare for at jeg skulle ta en omsorgsrolle igjen, men jeg fikk støtte til å legge fra meg ansvaret og selv ta i mot den hjelpen jeg trengte.  

 

- Jeg sitter igjen med at det er utrolig utviklende og bra å bo med forskjellige folk som har andre livshistorier og utfordringer. Man blir forandret av det, og lærer seg å møte mennesker på en ny måte.  Selv om man er preget av hvordan man har blitt behandlet før, så har det å komme inn på Marita Bo og bli behandlet så raust og inkludert, en livforvandlende kraft. Det gjør noe med deg. Det sitter faktisk i veggene, sier Carina og smiler lurt.  

 

Lære gode relasjoner  

Vi er jo veldig opptatt av godt fellesskap, så det er gøy å høre at det har betydd så mye for deg. Hvordan tenker du at det helt konkret har hjulpet deg videre i livet?  

- De vennskapene jeg sitter igjen med etter Marita Bo, er mye tryggere enn de relasjonene jeg har hatt før. Primærsamtalene har blant annet bidratt til det, for der har vi snakket mye om grenser og kommunikasjon, og hva som kjennetegner en god relasjon. Hvis det er utfordringer mellom folk på huset, så involverer de ansatte seg og hjelper folk til å ta tak i det. Konflikter blir sett på som en mulighet til å komme nærmere hverandre og skape forståelse, svarer Carina.  

 

Hvordan har dette blitt viktig for deg?  

- Dette er jo veldig viktig, fordi relasjoner har man jo på alle plan. På jobb, med kjæreste, familie. Det å kunne få hjelp til å ha et godt og sunt forhold til kjæresten, har vært viktig. Mange av disse tingene ser jeg for meg at man kanskje ikke ville snakket like mye om på en vanlig institusjon. Rammene er litt mer utydelige på Marita Bo, så må man jobbe mer relasjonelt og snakke mer sammen.  

Marita Bo er jo på mange måter en øvingsarena for gode relasjoner.  

- Jeg vil ikke kalle det øvingsarena, jeg vil kalle det arena. For vi har fått virkelige gode relasjoner og levd livet sammen. Spesielt de gjengene jeg bodde med, som har flyttet sammen videre.  

 

Vanskelig å ta i mot hjelp  

Hva vil du si var dine største utfordringer, som du fikk jobbet med?  

- Jeg er ganske selvgåen og har vært aktivt opptatt av å finne ut av ting, reflektere og jobbe med meg selv. Jeg har vært pårørende siden jeg var barn, og det å plutselig bo på Marita Bo og ta i mot hjelp var en veldig ukjent rolle for meg. Jeg endte nok med å bli en støtte for mange andre beboer, men fant jo også mange løsninger for mitt eget liv gjennom det. Jeg slet nok litt med å være sårbar.  

 

Jeg var jo veldig opptatt av at du skulle få kjenne litt på å være mottaker, ikke fordi du ikke hadde evnene til å være en omsorgsperson, for det var du jo i stor grad kapabel til, men det virket som du slet med å ta i mot omsorg.    

- Ja, de grensene var nok litt flytende for meg, det er de fremdeles. Kommer kanskje alltid til å slite litt med å ta i mot omsorg. Mot slutten ble jeg flinkere til det og roe meg ned. Det er ikke bare at pårørenderollen er sterk i meg, men det var også et ønske om å hjelpe andre. 

Vi tenker jo også at beboerne er en stor ressurs for hverandre, så der handler det om å finne sine grenser. Det viktigste er at beboerne kommer for å jobbe med seg selv og sine utfordringer, og så må man balansere det med å ta vare på hverandre.  

- Det hadde nok tatt veldig mye lengre tid før jeg hadde kommet dit jeg kom med relasjoner og grenser, hvis jeg ikke hadde bodd på Marita Bo. Dere lærte meg mye om dette, sier Carina.  

 

En personlig og profesjonell relasjon  

Hva tenker du om at vi har vært ganske personlige i vår relasjon? Det kan jo være fordeler og ulemper ved det at ansatte deler av eget liv. Fordelen kan være at man blir bedre kjent og relasjonen blir mer gjensidig, men ulempen kan være at fokuset går over på den ansatte eller at det blir skumlere å si ting, fordi man vet hva den andre mener og står for. Hva tenker du om det? 

- Jeg har opplevd det som trygt og godt, og at det har hjulpet meg til å bli flinkere til uttrykke meg og bli et helere menneske. Man får erfaring med å åpne seg og dele med noen som også er et helt menneske med sin sårbarhet. Det er en speiling og refleksjon, der man får frem litt andre ting i samtalen. Primærkontaktene behandler deg som likeverdig, og det har jeg opplevd godt. Når man ikke har den profesjonalitetsgrensen, sitter man mer i båten sammen og utforsker. Man får en annen tilnærming til det man snakker om, sier Carina.  

 

Jeg synes noe av det beste med å jobbe med på denne måten, er at jeg som primærkontakt får ta følge med folk inn i det som er vanskelig og prøve å gi en støtte og veiledning. Siden vi ikke skal være eksperter som skal diagnostisere eller avgjøre noe på vegne av beboerne, så er det rom for å bomme og prøve litt forskjellige ting.  

- Det skaper jo også en annen tillit, for da er det trygt å dele alt. Man trenger ikke være redd for at primærkontakten skal bruke noe mot deg, i noen større avgjørelser om din fremtid. Det var også en trygghet at du som var min primærkontakt var så tilgjengelig. Det gjorde at jeg slapp den følelsen av at man trenger noe utenfra hele tiden. Man har noen å ringe og prate med hvis det skjer noe. Etter hvert som har bygget opp denne tryggheten, ser man jo også at man takler en del ting selv. Bare det å vite at jeg hadde muligheten til å få hjelp, gjorde at jeg ofte var trygg nok til å takle situasjonen selv, forteller Carina.  

 

Et godt sted å vokse som menneske  

- Jeg følte meg veldig rotløs da jeg kom til Marita Bo. Det ble et sted jeg kunne få gjødsel og begynne å slå røtter. På grunn av mammas situasjon, hadde jeg ikke noe særlig tilhørighet og hadde heller ingen relasjon med hennes slekt. Å flytte inn på Marita Bo føltes litt som å begynne på nytt. Det er litt som når jeg tar av stilker fra plantene mine og setter de i vann for å gro rot. Når roten kommer til slutt, så setter man den i jorda. Jeg tenker at jeg fortsatt står i et glass vann og gror rot, men Marita Bo var begynnelsen av denne prosessen og har gitt god gjødsel. Man får gode vekstmuligheter på Marita Bo, i en periode der ting er usikkert og man ikke vet helt hvor man hører til.  

 

Mange ser ikke at de har fått noe ut av det, før de har flyttet derfra. Flere setter ord på at det oppleves tomt når de flytter ut, og har gjerne endt med å ha mer kontakt med de som de bodde med enn de trodde.  

- Ja, gjengen jeg bodde med har holdt tett kontakt, og flere bor sammen. Vi snakker om at fellesskapet virkelig har gitt oss noe viktig. Det er fint å ha folk å være sammen med i ferier og høytider også. Det kan være tider man har gruet seg til, så det er godt å ha et nettverk da!  

 

- Hvis man tenker at man er helt alene, så blir frykten så mye større når ting ikke går som det skal. Man får hjelp til å bli mer selvstendig og trygg på Marita Bo. Dette er kanskje spesielt bra for oss som ikke har foreldre som man kan støtte seg på. Som ung voksen har man frigjort seg fra hjemme, men har fremdeles behov for å vite at de er der. Hvis du ikke har disse foreldrene, så blir man bare knipset ut av blomsterbedet, og må finne ut av alt selv uten den trygge havnen. Fellesskapet på Marita Bo, med de ansatte der, ble på mange måter sånn sett en erstatning for en familie i en periode. Marita Bo er familie, avslutter Carina.  

 

 

 

Stig Morten
Latteren runger i det store møterommet. Det er ingen tvil. Stig Morten er her. Mannen som for ikke mange år siden ville skremt vettet av de fleste, er i dag garantist for god stemning. Og ingen ler høyere enn Stig Morten. 

Foto: Dan-Thomas Tveita

Å vokse opp i en god familie er ingen garanti for et godt liv. Heller ikke et liv på den rette siden av loven. Stig Mortens historie er en påminnelse om nettopp det. Gutten, som nok var mer aktiv enn de fleste lærerne satt pris på, var flink på skolen men endte ofte opp i bråk og slagsmål i friminuttene. 

 

– Jeg hadde alltid et sterkt behov for å kjenne at jeg var levende, og at det hele tiden skjedde ting rundt meg. I ungdomstiden fant jeg meg mest til rette i fest- og drikkemiljøene. Der snakket de mitt språk, og som 16-åring begynte jeg å både bruke og selge hasj. Da jeg hadde passert 18 var jeg blitt far, men et vellykket familieliv og et stadig økende amfetamin- og ecstasyforbruk var ingen heldig kombo.  

 

Stig Morten fant fellesskapet han søkte i house- og ravemiljøet i Oslo. Det var en form for broderskap hvor man sto opp for hverandre. Det tok ikke lang tid før Stig Morten begynte å erfare miljøets skyggeside.  

 

– Volden ble stadig råere, og jeg så at drivkraften egentlig var falskhet og jakten på egen vinning. Folk lot hverandre i stikken, og jeg husker jeg tenkte ”og du kaller deg bror, men nå svikter du meg for penger?”  

 

Da han passerte 20 tok den kriminelle karrieren noe nye steg. Vinningsforbrytelser og til slutt en episode som førte til flere års fengsel for kidnapping og grov vold, endte til slutt med en aha-opplevelse som gjorde at han tok noen radikale valg.  

 

– Jeg måtte ta et valg når det gjaldt det livet jeg levde. Om jeg fortsatte som kriminell ville jeg ødelegge både mitt eget og andres liv. Etter hvert ble det tydelig for meg at dette ville få radikale konsekvenser for livet mitt. Jeg måtte velge mellom et liv som kriminell eller å adlyde sannheten. Etter litt tid bestemte jeg meg for å legge alle kortene på bordet for politiet. Det var et sterkt indre press om å bli ferdig med alt, tømme hele ryggsekken, sånn at jeg kunne starte på nytt med blanke ark. Det jeg ikke hadde regnet med var den positive overraskelsen jeg fikk da jeg i fengselet fortalte mine tidligere ”kolleger” hva jeg hadde gjort, forteller Stig Morten.  

 

– I stedet for represalier fikk jeg respekt, og ble ønsket lykke til videre. Jeg har fortsatt et godt vennskap med mange av dem. 

 

Et annet vennskap som startet i fengselet var med Trond Akerholdt. Trond ledet Maritas fengselsarbeid frem til han gikk bort for tre år siden. Og nettopp dette vennskapet har satt dype og evige spor i Stig Morten.  

 

– Jeg husker at jeg gikk innom en gudstjeneste en av de første dagene etter at jeg var kommet til Ullersmo. Den var det Marita som hadde, og Trond kom og hilste på meg. Jeg visste hvem han var, for jeg hadde sittet inne tidligere. Han spurte om han kunne få lov til å besøke meg, og jeg sa at det var greit, uten å ha de helt store forhåpningene. Folk har det som regel bare i kjeften. Jeg ble derfor overraska da jeg uka etter ble kalt inn på fengselsprestens kontor og Trond satt der. Etter det besøkte han meg hver uke på Ullersmo, og annenhver uke på Gjøvik. Trond ble en viktig del av livet mitt, sier Stig Morten takknemlig. 

 

Til tross for at de var veldig forskjellige, utviklet det seg et vennskap som tålte ulikhetene. 

 

– Trond var ekte. Vi kunne diskutere alt fra drømmer til Guds-relasjoner. Trond viste meg et gudsliv som var virkelig og autentisk. I samtale med han bestemte jeg meg også for å bruke tiden min til å gi noe tilbake til samfunnet når jeg slapp ut, fortsetter Stig Morten. 

 

Mot slutten av soning fikk Stig Morten tilbud om å flytte til Arupsgate, en overgangsbolig tilknyttet Kriminalomsorgen. Et av kravene for å få plass der var at han hadde noe å gå til på dagtid. Igjen ble Trond den han henvendte seg til. 

 

– Trond hadde tidligere sagt at jeg kunne komme og hjelpe til i Marita. ”Hva betaler dere?” spurte jeg. ”Ingenting”, svarte han. Jeg fnyste litt av det da, men når jeg fikk tilbudet om bolig i Arupsgate var nettopp det tilbudet redningen. Etter hvert flyttet jeg inn på personalrommet i Maritastiftelsen boenhet for gutter, drevet av Trond og hans kone Gunn. 

De ble min familie, og har brukt uendelig mye tid på meg. Trond var min åndelige veileder, og Gunn ble min sjelelige veileder. Jeg følte aldri at jeg var en de skulle hjelpe, jeg var en av dem, deres familie, en de hadde tro på. De levde og lever ut evangeliet hver dag, med en holdning om at alt mitt er ditt. Uansett hvem jeg tok med hjem, ønsket Gunn velkommen med et smil og dekket på til en til ved middagsbordet.  

 

Stig Morten forteller om to liv som endret hans. En familie som ble hans egen, om nye tanter og onkler for barna hans. Og ikke minst en ny livspartner og etter hvert kone; Henriette, Gunn og Tronds datter. I dag jobber Stig Morten som avdelingsleder for Boot Camp og Marita Drift. 

 

– Gjennom Gunn og Trond fikk jeg livet tilbake. De tålte å gå de vanskelig rundene med meg. Det hadde vært vanskelig uten dem, kanskje umulig uten det fellesskapet de ga meg. Men vi må huske at de har betalt en høy pris også. De har valgt dette som livsstil og ikke bare en jobb. Det finnes mange flere enn meg som kan fortelle lignende historier. Bunnlinja til Gunn og Trond handler ikke om penger, men om kjærlighet. Det handler heller ikke om heder og ære, for stort sett arbeider de i det stille. Men Gud er med de. Det kan vi se på alle livene som er forandret. 

 

 

 

 

 

 

Medarbeidersamling!
I Holstsgate 6 hadde vi medarbeidersamling 15. mars

Her er en del av de ansatte i Maritastiftelsen som var med på medarbeidersamlingen i dag. Veldig inspirerende å høre om alt det flotte som skjer i de ulike avdelingene!
"det er vi som er de heldige", sa en av de som var der - "som får lov å ha en jobb hvor vi bokstavelig talt ser folk går over fra døden til livet" :-)

Sjekk innom de ulike avdelingene her: 

Marita Fengsel: 
https://marita.no/avdelinger/marita-fengsel

Marita Women: 
https://marita.no/avdelinger/marita-women

Marita Ung:
https://marita.no/avdelinger/marita-ung

Marita Internasjonal:
https://marita.no/avdelinger/marita-internasjonal

Marita Bo
http://marita.no/avdelinger/marita-bo

Maritakafeen: 
https://marita.no/avdelinger/maritakafeen

Marita Brukthandel Markveien:
https://marita.no/avdelinger/marita-brukthandel-markveien

Marita Brukthandel Mjøndalen: 
https://marita.no/avdelinger/marita-brukthandel-mjondalen

GJØR EN FORSKJELL

hva gjør vi?

hvordan startet det?

På leting etter mening

«- Allerede i 11-12-årsalderen hadde jeg bevisste tanker om evigheten og døden. En stjerneklar vinternatt mens nordlyset skinte slik som det bare kan gjøre i Nord-Norge, stirret jeg ut i uendeligheten mens jeg tenkte: Hvor stopper det? Finnes det ingen slutt på universet? Er det et slags tak noe sted? I så fall, hva skjuler seg bak taket?»

LEIV HOLSTAD

maritas historie Leivs hjørne

Powered by Cornerstone